Helga

Til alle dere heldige i Oslo. Dere har en unik mulighet til aa se min kjaere venninne og utsokte sangful Lila paa Parkteatret scene mandag 31. oktober kl. 2100. Haaper at dere gaar. Jeg er med dere i tankene. Klem

Jeg prover igjen... Jeg bor naa i et landmed saerdeles ustabil strom. Var innom her for en uke siden, og hadde skrevet masse, saa gikk strommen og alt ble slettet. Strommen gaar som regel enten naar vi er paa internettcafeen, eller naar vi skal lage middag om kvelden. Men dette er et vanlig problem her, og de fleste har jo ikke strom, saa vi vet aa overleve. Vi har til og med faatt oss en liten kullovn av leire som staar paa trappen vaar. Igaar poppet vi popkorn paa den. Det var mest paa goy, siden vi hadde strom. Da satt vi der med glodende kull og liflig popkornduft og beundret den helt nydelige utsikten over Ugandas gronne sletter og aaser. Vi er saa heldige som faar vaere akkurat her! Vi har ikke mobler istuen vaar, bare et spisebord og to stoler, men vi jentene vet raad, saa vi lagde sofa paa gulvet av tepper og sovepose, saa saa vi Troy paa laptop oig spste popkorn og medbragt Gomp og koste oss verre.

Paa jobben har vi vaert rundt paa utallige skoler siden sist. Vi hilser paa elever, rektorer, hovedlaerere og andre som ferdes i naerheten. Nen av skolene gjoer mer inntrykk enn andre, som f.eks. en vi var paa denne uken for aa ta bilder av noen barn i forbindelse med hjertevennprogrammet til Strommestiftelsen. Det ringte ut til lunsj og rektoren spurte om vi ville hilse paa noen av barna. Det ville vi, men vi ante ikke at det ville vekke saa stor interesse. Barna pleier mer aa staa paa litt trygg avstand og observere og vinke, men her stimlet de saamen rundt oss, saa rektoren til slutt matte jage dem litt bort, saa de ikke skulle gaa helt oppi oss. De stod tett i tett  som et tykt belte rundt oss, og naar vi gikk, fulgte de etter. Dette var en av de skolene som ligger lengst borte fra allfarvei,og rektoren fortalte at de veldig sjelden saa utlendinger (dvs hvite) der. De pleide ogsaa aa bli helt ville naar det kom fly over skoleomraadet. Saa det var oss og flyene da... Denne rektoren var en spesiell dame. Hun viste oss stolt rundt og fortalte om alle forbedringene og mulighetene de hadde faatt etter at de begynte aa faa stotte fra Norge. Resultatene paa proevene til ungene har blitt bedre etter at de fikk utbedret klasserommene og de sanitaere forholdene.

Vi hilser paa mange flinke folk som er evig takknemlige for den stotten de faar, og som stolt viser oss rundt paa skolene sine. Det er virkelig stor forskjell paa foer og naa paa de skolene som faar stotte og de som ikke faar. De gaar fra klasserom der barna sitter paa golv lagd av kumoekk, til sementgolv og pulter. Forldrene er ogsaa gode bidragsytere. Det er et av kriteriene for at de skal faa stotte, at lokalsamfunnet maa staa for en viss prosent av midlene selv. Tror det er en god maate aa holde oppe moralen og eierforholdet til de lokale skolene.

Neste uke tror jeg vi skal begynne aa intervjue barna paa de forskjellige skolene. Svarene skal brukes til informasjonsbrev til Hjertevennfaddere i Norge. Det er disse nordmenn og -kvinner som gjoer det mulig for noen av skolene her i West Ankole Diocese aa bedre laeringsforholdene for elevene sine. Vi har lagd spoersmaal og fatt dem oversatt til Runjankore, det lokale spraaket. De er ganske vanskelig aa uttale, men jeg har faktisk fatt testet dem litt paa den lille datteren til en av mennene paa jobb. Hun saa forskrekket paa meg, og svarte pliktskyldig og undrende. Vi kan jo ikke forstaa svarene,men saa har vi hvertfall forsoekt aa kutte ned en av kommunikasjonsbarrierene. Alle har engelsk paa skolen her, siden det er det offisielle spraaket her, men vaar og deres engelsk er veldig forskjellig, og de som bor lengst borte fra byene sliter ofte litt. Men vi prover aa snakke sakte og tydelig, da gaar det litt lettere. De synes det er veldig goy aa hore paa, siden vi nok hoeres litt rare ut.

Takk for kommentarer paa bloggen, og mailer. Haaper alle har det bra. Klem fra meg

Naa har jeg og Vigdis vaert pa praksisplassen vaar i Bushenyi i 6 dager. Vi bor i noe jeg tror man kan kalle en landsby. Det er en og en halv handlegate her, der den hele er ved hovedveien som gaar gjennom byen. Her kan vi faa kjopt vaskefat, baljer, botter, lamper og andre husholdningsartikler, og litt mat. Butikkene her er ganske smaa, og siden matvanene her er litt annerledes enn vare, savner vi f.eks brod som ikke smaker som sote boller, og paalegg. Men siden den marginale hvite befolkningen her lengter saart etter ost, og har mast hver gang de har vaert innom butikke, sa sa hun for noen dager siden at hun ville ta inn ost. Vi gleder oss! jeg sa en og en halv gate, den halve er markedet. her har de gronnsaker og levende hons som tripper rundt og venter paa aa bli noen sin lunsj eller middagsmat. Smaa geiutekillinger tripper ogsaa rundt der, men de faar du ferdig slaktet i slakterboden. vi spiser forelopig gronnsaker.

Huset vi bor i er delt i to leiligheter. i den ene bor et britisk ungt par som er pa ferie for tiden, saa de har vi ikke mott ennaa. i vaar leilighet har vi to soverom. Det ene er bebodd av en dansk, veldig hyggelig jente kalt Karen. Jeg og Vigdis deler soverom, og det er jeg egentlig glad for, tror det hadde blitt litt ensomt ellers, for det blir saa stummende morkt her om kvelden. Vi deler kjokken med baade kjoleskap og komfyr, men strommen gaar ganske ofte, og helst rundt matlagingstid, saa vi har faatt inn en kullovn som vi snart maa laere aa bruke.

Vi har hatt en rolig start paa jobb, med innforing i African time, og noen innforingstimer i lokalt spraak, hvordan handle pa markedet, hvordan skrelle gronne bananer og lage matoke (moste gronne bananer), og hvordan vaske klaer for haand og faa ut alt det rode stovet. Vi skal nok faa flere opplaringstimer etter hvert. De passer godt paa oss, og vil odss alt vel. De er saa utrolig hjelpsomme, ingen innvandrer i norge vill bli tatt imot slik som vi er blitt her! Men det hjelper selvsagt at vi er fra Strommestiftelsen :) Den storste overaskelsen hittil var dagen da vi skulle laere aa skrelle bananer, men plutselig ble hentet for aa bli med i felten for aa levere pulter til et helt kalsserom paa en skole et stykke fra byen vaar. Det var en utrolig spesiell opplevelse! Vi ble tatt med rundt i forskjellige klasser for aa si hei. Barna reiste seg helt paa likt (40-60 elever i en klasse) og hilste oss med en regle de hadde laert utenat. Good morning madam. You are welcome. This is P2 osv... De lyttet oppmerksomt og hadde saa store oyne at de holdt paa aa falle ut. det er ikke ofte at de ser hvite, og  i tillegg var reisefolget vaart Biskopens kone. Naar vi stod ute og saa pa at pultene ble baaret av lasteplanet, ringte det ut til lunsj, men ingen tok seg tid til aa spise. De stimlet sammen rundt oss, men ingen sa et eneste ord. Det var en opplevelse aa se saa mange veloppdragne og samtidig vilt oppspilte barn. Vi fikk snakke med rektoren, og fikk tilbud om aa komme noen ganger til denne skolen for aa undervise. Hva vi skulle undervise i og hvem til, det kan vi faa velge selv! Etter lunsj denne dagen, kjorte vi rundt paa flere skoler og delte ut skolepenger, uniformer, skriveboker og penner og blyanter til et el. to barn paa hver skole. Disse er spesielt sponset av prosjektet vi jobber med, fordi de ikke har raad til det selv. De er enten foreldrelose, eller kommer fra en daarlig stilt familie. Vi fikk hilse paa rektorene og de sponsede elevene. Det var spesielt a vaere i en slik giversituasjon ovenfor barna, men det ble satt pris paa!

Neste uke begynner vi kanskje aa arbeide mer selvstendig, siden vaar training period er over. Oppdatering kommer.

Haaper alle dere har det bra! Til slutt kommer adressen min: PO. Box 140, Bushenyi, Uganda. Fra Norge er telefonnr. mitt 0025678799342. Klem

Naa har vi kommet til Uganda :) Alt er vel, og vi er spent paa aa reise til praksisplassen vaar. Vi kjorer etter planen om en liten halvtime. Har ikke saa god tid naa, saa jeg ville bare skrive inn telefonnummeret mitt her i Uganda: 078799342. Klem

Se denne: http://www.bt.no/forbruker/reise/article211906.ece Vi fikk til og med bilde i både onsdag og torsdagsavisen (hvis noen vil se :))

Det nærmer seg med stormskritt avreise. Bagasjen ligger strødd ut over stuegolvet i grønebrekka 4. Solkrem, malariatabletter, lakenpose, fiskesuppe (!), melkesjokolade, og andre nødvendigheter. Nå håper jeg at jeg har forstått alle pakkelister og tips riktig og er vel forberedt. Jeg reiser på torsdag, og før det tenker jeg å lage en adresseliste, siden jeg ikke er helt sikker på hvor ofte jeg får tilgang på internett. Så de som føler seg kallet: send meg gjerne adressen din på mail, eller som kommentar her :) Adressen min skal jeg formidle så snart jeg lærer den å kjenne. Jeg skal skaffe meg nytt sim-kort med lokalt nummer når jeg kommer til Uganda, så det legger jeg også ut så fort jeg kan. Og så venter jeg i spenning ;) Tusen takk til dere som har mailet og lagt inn meldiger her. Jeg bli sååååå glad! Kryss fingrene, på torsdag klokken 1155 letter jeg, og lander ikke før 3. mai 2006.