Helga

Jeg prover igjen... Jeg bor naa i et landmed saerdeles ustabil strom. Var innom her for en uke siden, og hadde skrevet masse, saa gikk strommen og alt ble slettet. Strommen gaar som regel enten naar vi er paa internettcafeen, eller naar vi skal lage middag om kvelden. Men dette er et vanlig problem her, og de fleste har jo ikke strom, saa vi vet aa overleve. Vi har til og med faatt oss en liten kullovn av leire som staar paa trappen vaar. Igaar poppet vi popkorn paa den. Det var mest paa goy, siden vi hadde strom. Da satt vi der med glodende kull og liflig popkornduft og beundret den helt nydelige utsikten over Ugandas gronne sletter og aaser. Vi er saa heldige som faar vaere akkurat her! Vi har ikke mobler istuen vaar, bare et spisebord og to stoler, men vi jentene vet raad, saa vi lagde sofa paa gulvet av tepper og sovepose, saa saa vi Troy paa laptop oig spste popkorn og medbragt Gomp og koste oss verre.

Paa jobben har vi vaert rundt paa utallige skoler siden sist. Vi hilser paa elever, rektorer, hovedlaerere og andre som ferdes i naerheten. Nen av skolene gjoer mer inntrykk enn andre, som f.eks. en vi var paa denne uken for aa ta bilder av noen barn i forbindelse med hjertevennprogrammet til Strommestiftelsen. Det ringte ut til lunsj og rektoren spurte om vi ville hilse paa noen av barna. Det ville vi, men vi ante ikke at det ville vekke saa stor interesse. Barna pleier mer aa staa paa litt trygg avstand og observere og vinke, men her stimlet de saamen rundt oss, saa rektoren til slutt matte jage dem litt bort, saa de ikke skulle gaa helt oppi oss. De stod tett i tett  som et tykt belte rundt oss, og naar vi gikk, fulgte de etter. Dette var en av de skolene som ligger lengst borte fra allfarvei,og rektoren fortalte at de veldig sjelden saa utlendinger (dvs hvite) der. De pleide ogsaa aa bli helt ville naar det kom fly over skoleomraadet. Saa det var oss og flyene da... Denne rektoren var en spesiell dame. Hun viste oss stolt rundt og fortalte om alle forbedringene og mulighetene de hadde faatt etter at de begynte aa faa stotte fra Norge. Resultatene paa proevene til ungene har blitt bedre etter at de fikk utbedret klasserommene og de sanitaere forholdene.

Vi hilser paa mange flinke folk som er evig takknemlige for den stotten de faar, og som stolt viser oss rundt paa skolene sine. Det er virkelig stor forskjell paa foer og naa paa de skolene som faar stotte og de som ikke faar. De gaar fra klasserom der barna sitter paa golv lagd av kumoekk, til sementgolv og pulter. Forldrene er ogsaa gode bidragsytere. Det er et av kriteriene for at de skal faa stotte, at lokalsamfunnet maa staa for en viss prosent av midlene selv. Tror det er en god maate aa holde oppe moralen og eierforholdet til de lokale skolene.

Neste uke tror jeg vi skal begynne aa intervjue barna paa de forskjellige skolene. Svarene skal brukes til informasjonsbrev til Hjertevennfaddere i Norge. Det er disse nordmenn og -kvinner som gjoer det mulig for noen av skolene her i West Ankole Diocese aa bedre laeringsforholdene for elevene sine. Vi har lagd spoersmaal og fatt dem oversatt til Runjankore, det lokale spraaket. De er ganske vanskelig aa uttale, men jeg har faktisk fatt testet dem litt paa den lille datteren til en av mennene paa jobb. Hun saa forskrekket paa meg, og svarte pliktskyldig og undrende. Vi kan jo ikke forstaa svarene,men saa har vi hvertfall forsoekt aa kutte ned en av kommunikasjonsbarrierene. Alle har engelsk paa skolen her, siden det er det offisielle spraaket her, men vaar og deres engelsk er veldig forskjellig, og de som bor lengst borte fra byene sliter ofte litt. Men vi prover aa snakke sakte og tydelig, da gaar det litt lettere. De synes det er veldig goy aa hore paa, siden vi nok hoeres litt rare ut.

Takk for kommentarer paa bloggen, og mailer. Haaper alle har det bra. Klem fra meg