Helga

I dag er siste dagen min på Act Now. De syv månedene i Ugansda ligger bak meg, og vårkurset på Hald Internasjonale Senter avsluttes i kveld. Det som gjenstår nå er etterarbeidet, som skal betså i fotoutstilling i Kristiansand, noen skolebesøk, og sikkert litt av hver annet.

Til alle trofaste lesere, og tilfeldig forbipasserende: tusen takk for at dere har fulgt med meg og Vigdis på vårt Afrikaeventyr.

Det har vært travelt den siste perioden. Mars var innholdsrik med besøk av min gode studievenninne Sonja, og masse jobb. Utenom arbeidstid fikk vi tid til mye. Vi var på nattsafari i Lake Mburo, med mating av hyener og lysing etter leoparder, regnskogtur med maur og larver og bavianer og apekatter (der har jeg vært tre ganger nå, og jeg kan aldri gå lei!). Vi dro til Lake Bunyoni for å bade, men der ar det så kaldt at vi stort sett lå under dynen i safariteltet vårt hele helgen, og så, sist men ikke minst, reiste vi til Queen Elisabeth og fikk sett både løver, hyener, og impalaer på flukt fra rovdyr. En utrolig flott tur!

Både mars og begynnelsen av april har vært fullstappet av arbeid. Vi har nå tatt opp igjen arbeidet med å intervjue alle Hjertevenn-barna som er tilknyttet Strømmestiftelsen. Av intervjuene lager vi små historier om barna, så fadderne der hjemme i Norge skal bli litt mer kjent med sine venner. De språklige barrierene er enklere å takle nå som vi vet litt mer hvordan vi skal ordne oss. Jeg og Vigdis bytter på å ta bilder og gjennomføre intervjuer. Vår kjære sjåfør hjelper oss med oversettelse der det trengs, og jeg har til min store begeistring begynt å forstå mer Runjankore. Når jeg for eksempel spør om hva de gjør når de kommer hjem fra skolen om ettermiddagen, og de svarer på lokalspråket at de henter vann, så trenger jeg ikke lenger noen oversettelse. Det høres kanskje lite ut, men det føles som en stor forbedring fra novemberintervjuene, som av og til føltes litt vanskelige nettopp på grunn av sånt. Det er også enklere å kommunisere meg ungene nå når jeg forstår mer av kroppsspråket og lydene deres. Før var det for eksempel vanskelig å forstå hva de forskjellige måtene å si ”mmm” på betydde, men nå er det mer på plass, og jeg kan til og med høre meg selv bruke det nesten like hyppig som en innfødt J.

Vi har også fått være lærere de siste månedene. Vi begynte i begynnelsen av mars, og var på Kyeizooba Primary School hver tirsdag og onsdag fram til nå på tirsdag. Jeg har undervist i Social Studies og PE (gym), og har lært mye nytt både om pedagogiske metoder og fag. Jeg ble gledelig overrasket over at til og med jeg, som ikke akkurat hopper i taket når jeg blir bedt om å ta gymtimer med elevene hjemme, gledet meg allerede kvelden i forveien til å boltre meg på et stort jorde med 50-60 elever neste dag. Men jeg innrømmer at dette nok skyldes elevenes entusiasme. Jeg har lekt hermegåsen, stiv heks, doktortikken (doktorsisten), sheriffen, og mangt og mye midt i mellom. Gym hadde jeg med 3. og 4.klasse, mens ”Social Studies” hadde jeg med 4. og 6. klasse. Dette faget gav meg andre utfordringer. Her lærer de jo ikke det samme som jeg lærte i o-fagstimene mine på barneskolen. Så kveldene jeg har tilbrakt på å forberede undervisningen, og timene jeg har brukt på å forklare naturfenomener og værforhold, har lært meg mye. Det har også vært en nyttig lærdom å undervise på engelsk, som er både mit og elevenes andrespråk.

På tirsdag hadde vi siste dagen vår som lærere på skolen, og det føltes som begynnelsen på slutten på oppholdet her nede. Jeg vet at det kommer til å bli trist å si hade til alle som jeg har blitt så glad i, men jeg må innrømme at jeg gleder meg til å komme hjem også. I morges fikk jeg melding om at det snødde i Bergen, men jeg har fremdeles håp om å komme hjem til vårsolen.

Februar har vært en usedvanlig travel uke. Vi har registrert nesten 1500 elever ved prosjektskolene våre, som forhåpentligvis skal få seg en norsk fadder i nærmeste framtid. I begynnelsen av måneden jobbet vi på spreng når vi hadde strøm, for å rekke å bli ferdig med alle forberedelsene til rekrutteringsuken. Ting som ta 30 minutter hjemme, tar dager her, fordi vi ikke har like bra utstyr, men resultatet blir vel så bra, og blir satt dobbelt så mye pris på på grunn av alt arbeidet som ligger bak. Alle listene og registreringsskjemaene ble lagd og skrevet ut, og jeg lagde skilter med registreringsnummer, som skulle brukes til bildene vi skulle ta av ungene. Forrige uke kom Robina, en av de som jobber på hovedkontoret for Stømmestiftelsen i Øst-Afrika i Kampala, og skulle være med oss og jobbe hele uken. Med seg hadde hun Kristin, en elev fra Birkeland Folkehøgskole, som kulle være på en slags arbeidsuke hos oss her i Bushenyi samme uken. Hele uken var utrolig travel. Om dagene var vi på skolebesøk og registrerte og tok bilder av de nye elevene. Vi fikk utrolig god hjelp av lærerne på alle skolene, som gjorde store deler av registreringsarbeidet ved å fylle ut info om ungene, familiesituasjonen deres, hobbyer og lignende. Vi norske kunne ikke være til så mye hjelp med det, for ungene har litt vanskelig for å forstå oss, og blir i tillegg ofte ganske sjenerte og stille av seg i vårt selskap. Men bilder kunne vi ta, og det var arbeid nok det. Mange av ungene, spesielt de yngste, var nervøse for både oss og kameraene, og så ganske forknytt ut, til tross for endeløse oppmuntringer fra både fotograf og medelever, men når de etter å ha tatt bilde, fikk se seg selv, da lyste de opp med de vakreste smil, og spankulerte stolte som haner tilbake til de andre ungene. Om kveldene hadde vi med oss arbeid hjem. Når strømmen er av og på sånn som nå, så gjelder det å utnytte de timene vi har den, enten det er kveld eller helg. Men det var fint å være så travel, og spennende å være med å forberede et sånt fadderbarnsprosjekt, å komme på innsiden av det og se hvor mye planlegging og arbeid som egentlig ligger bak.

Tiden som kommer vet jeg ikke mye om. I morgen offentliggjoeres valgresultatene, og det kan bli spennede. Det var det for denne gang, neste gang er nok ikke langt unna

Det har skjedd mye siden sist, men det har ikke vært nok strøm til å fortelle om det… Det er strømsparing i hele landet på ubestemt tid, fordi vannstanden i Viktoriasjøen er en meter lavere enn normalt. Det vil si at vi nå for tiden har 24 timer med, og 24 timer uten strøm. Det gjør at vi må planlegge hverdagen litt mer enn ellers. Men det er vel en erfaring som alle andre.

Sist jeg skrev ventet jeg på at mamma, pappa og Mary skulle komme til Kampala. De kom seg trygt fram, og vi hadde nesten to uker sammen her. Vi leide sjåfør og reiste rundt og bodde på fantastiske steder med utrolig natur. Vi tilbrakte først noen dager i Kampala, og tok en dagstur til Jinja og så på Nilen. Vi tok buss til, og matatu (minibuss) tilbake, det var nok halve opplevelsen. Slike turer er ikke det samme her som hjemme. Overfylt og fartsfylt og forsinket allikevel, men alt gikk bra, og alle satte pris på at vi hadde egen bil resten av turen. Vi hadde en fin natt på Ndali Lodge (www.ndalilodge.com), som ligger på en topp med utsikt over et landskap av utdødde vulkaner, der det nå går an å bade og gå tur i grønne omgivelser. Videre gikk turen til Queen Elisabeth, der vi fikk vært på ekte safari med elefanter og vortesvin og flodhester og det hele. Vi bodde på Mweya Safari Lodge (www.mweyalodge.com) med ugandas beste frokost og dusj. Etter steppelandskapet i parken, dro vi til Lake Bunyoni og Bushara Island (www.acts.ca/lbdc), der vi bodde i safaritelt med utedo og utsikt over innsjøen. Teltet vi bodde i var satt på en platting og hadde stråtak over teltduken. Inne hadde vi ordentlige senger med dyne og pute. Sånt teltliv kan til og med jeg like! Så var neste stopp Bushenyi, der vi stolt viste fram vårt vakre hjem og utsikt. Vi var i regnskogen en dag, og slappet ellers for det meste av. Søndag 29. jan var det innsettelsen av ny biskop. Vi ble invitert i middag kvelden før, med erkebiskopen og alle landets biskoper. Dagen etter var det fullt oppstyr med metalldetektorer og de hele, fordi President Museveni var ventet for å holde tale for biskopene og oss andre. Jeg og vigdis hadde fått sydd oss tradisjonelle Banjankole-drakter (spesiell drakt for stammen i vårt område), og det ble selvfølgelig møtt med begeistring. Vi ble sittende i teltet for samarbeidspartnere, og en mann spurte meg om han mannen vi satt med (Pappa) var biskop i Norge J. Etter disse innholdsrike dagene tok vi fatt på turen tilbake til Kampala. På veien dro vi til Lake Mburo, der vi var på båttur og så på flodhester og fugler. Om natten som vi i safaritelt igjen, men denne gangen var det en tanke mer eksotisk. Rett etter at vi hadde gått til sengs hørte vi høylytt pusting og pesing rett utenfor teltet. Det var flodhester som kom opp fra vannet for å gresse (de blir solbrent, så de må spise om natten)! Dagen etter dro vi tidlig om morgenen, og så mange flokker med sebraer på vei ut av parken. Veien gikk til Kampala og om kvelden var avskjedens time kommet, og familien dro til flyplassen. Mary gledet seg til å gå på ski helgen etter, og jeg ble igjen her i varmen, og skal ikke på ski før neste vinter igjen.

Alle mobilnr. i Uganda har faatt et ekstra siffer. Mitt nye nr. er +25782799342

Det var fantastisk aa komme tilbake til Uganda, og spesielt Bushenyi, etter juleferien i Tanzania. BUssturen tilbake var virkelig noe for seg selv! Vi moette opp tidlig paa morgenen og satte oss paa bussen, men i stedet for aa kjoere ut av stasjonen, parkerte den... Vi ble sittende i over fire timer og ventet paa at en mekaniker skulle komme og fikse et eller annet. Saa kjoerte vi da endelig fra uutholdelig varme Daar Es Salaam. Saa var det nytt stopp og en kortere reparasjon utpaa kvelden en gang, og saa sov jeg trygt og tenkte av vi naermet oss vel grensen til Uganda naa... men nei. Bussen stoppet, og greide saa vidt aa kave seg opp til en liten by for enda en reparasjon. Saa da satt vi der da, i fjellheimen i Kenya klokken tidlig paa morgenen, uten saa veldig mange kenyashilling (siden vi i utgangspunktet bare skulle ha en liten stopp i Nairobi). Men vi fant en liten sliten kafe og spiste frityrstekte soete pitabroed og drakk melkete, til de lokales store forundring. Det er virkelig noe av det mest eksotiske jeg har vaert med paa! Etter rundt fire timer kom vi oss avgaarde igjen, og det gikk heldigvis radigt til Kampala uten videre komplikasjoner. Vi kom dit etter 37 timer paa buss, lykkelige for aa vaere trygt framme.

Etter at vi kom tilbake har det vaert forholdsvis stille paa jobb. Skolene begynner ikke foer 6. februar, saa vi har vaert paa besoek paa to Compassionsentre, der foreldreloese barn kommer en til to ganger i uken for aa faa undervisning i baade lesing og skriving og forskjellig haandarbeid. Vi laerte aa lage fotballer og tau av bananfiber, og saa paa jentene som heklet og guttene som tegnet. Vi det utrolig kjekt med aa laere ungene aa hoppe strikk, og de laerte oss en hoppelek som ligner litt paa det vi kaller paradis. Mye latter og begeisting baade fra oss og ungene! Ellers har vi lest, lagd mat og slappet av i vaar vakre residens.

I skrivende stund sitter jeg i Kampala og internettiden min renner raskt ut. I morgen kommer mine kjaere foreldre og soester og sammen skal vi paa rundtur i Uganda de neste ukene.

Haaper dere har det bra, alle dere der hjemme. Jeg tenker paa dere ofte!

God jul til dere alle! Naa sitter jeg i Nungwi, den mest turistifiserte delen av Zanzibar, paa en internettkafe paa stranden. Jeg har utsikt ove turkist hav og seilbaater. stedet er absurd, og det foeles nesten litt teit aa vaere del av et klisje sydenpostkort, eller en Wing reisekatalog. Det var rart aa komme til denne beryktede paradisoeyen, og det foerste som moette meg var hus som var saa forfalne at det saa ut som om det hadde vaert krig i noen av omraadene vi kjoerte gjennom. Det er nok mer paradis for oss turister enn for mange av dem som bor her. Folkene her er blitt vant med turistene, saa det er annerledes aa vaere hvit her enn i Uganda. Ungene paa oestkysten, der vi feiret jul, kom bort og spurte oss etter fotballer og skrivesaker, og jeg blir sint naar jeg tenker paa hvem som har lert dem at det nytter aa tigge saann, nemlig alle de hvite turistene som synes litt synd i barna og vil vaere snille.. Akk. Jeg merker at jeg hvertfall har faatt sterkere meninger om hvordan man boer og ikke boer driv veldedighetsarbeid! Men, misforstaa meg rett det er bare en del av sannheten, ikke alle er saann. Men jeg skulle oenske at de kunne utnytte den oekende turismen her til aa styrke lokalsamfunnene.

Ellers, med unntak av visse slike frustrasjoner, saa har oppholdet saa langt vaert deilig. En dag tok di en okal baat utover til revene og snorklet. Det var helt fantastisk. Helt klart vann, og grunt nok til at det gikk an aa dykke helt ned til bunnen for aa se ordentlig. Det var nesten som i "Nemo", med anemonene som gnikket seg inntil tanghusene sine. Deilig med en saann helt barnslig ekte fasinasjon som resulterte i at jeg hoerte meg selv flere ganger utbryte (under vann) "OOIII!" :)

Men jeg maa si det, at det blir nok lenge til neste gang jeg feirer jul borte fra mamma sin julemiddag, Mary sin "himmelske munnfull" og pappa sin lutefisk! Julen er familietid, det kan jeg naa skrive under paa! Men saa skal dere vite, alle dere (familie og venner) der hjemme, at jeg merker mer og mer hvor mye jeg setter pris paa dere. Det er aarets viktigste juleerfaring, og den er fin aa ha med seg!

Naa skal jeg kaste meg paa stranden igjen, med sand mellom taerne og saltvann i haaret. Nei, jeg klager ikke :) Fotsatt god jul til dere. Stor klem fra meg 

Der er ikke til aa tro, men det naermer seg altsaa jul! Forrige uke varjeg i Kampala og moette alle de andre noske studentene i Oest-Afrika. Vi hadde litt over en uke med gruppearbeid og samtaler, og planlegging av informasjonsarbeidet vi skal gjoere naar vi kommer tilbake til Norge i mai.Jeg tror jeg kommer til aa ta kontakt med skoler og ha foredrag for barneskoleelever og kanskje noen i videregaaende. Hvis noen har noen gode tips, saa er det bare aa si ifra! Uken I Kampala var fin. Vi spiste god mat, var paa kino og saa Harry Potter (saa goey, saa goey!), var paa besok hos noen sjimpanser paa en oey paa Viktoriasjoeen. Etter en uke fylt av masse program, saa var det utrolig godt aa komme tilbake til Bushenyi. De norske laererne vaare som holdt kurset i Kampala, ble med oss for aa ha moete med sjefene vaare. Kvelden vi kom tror jeg de ble litt overveldet av all oppmerksomheten. Vi fikk besoek av den ene presten etter den andre (mange av de som vi deler kontor med), og til slutt kom biskopen I full habitt og lurte paa om turen hadde gaatt bra. Kan vel ikke si at jeg er i de indre sirkler hjemme, men det er vi altsaa her  Laererne ble til dagen etter, og saa satt vi alene igjen. Etter det har vi ikke hatt det saa travelt paa jobb, siden det er skolefri naa, saa vi har vaert hjemme og jobbet med oppgave som skal sendes til Norge paa fredag.

Sist skrev jeg om at vi kanskje skulle i bryllup, og det har vi naa vaert! Kirken hadde seks bryllup paa loerdag, og siden vi aldri har moett de vi skulle i vielsen til, saa maatte vi spoerre oss litt fram. Vi overvar foerste vielsen, gikk utenfor under den andre, og saa var vi heldig da det var vaart par som skulle vies etter det. Etter vielsen i katedralen var det fest paa senteret der vi bor. Alle (ca 350 gjester) fikk mat foer brudeparet kom. De spiste et annet sted sammen med sine naermeste. Saa satt alle gjestene mette og gode under et partytelt og ventet. To toastmastere vitset og hadde det morsomt, og innimellom spilte korpset. Vi har blitt gode paa saanne situasjoner der vi ikke forstaar baeret, noe som kommer godt med naar alt gaar paa et spraak vi ikke forstaar. Akkurat denne dagen var det en dame fra jobb som satt foran oss og oversatte vitsene, men det viste seg at jeg forstaar ikke ugandisk humor noe mer enn jeg forstaar spraaket, saa da var jeg like langt. Brudeparet kom og skar kaken og fikk gaver, og vi gikk saa snrt vi saa at noen andre hadde gaatt… Soendag var vi paa presteordinasjon som ogsaa var paa Runjankore, sermonien varte i fem timer (!). Nok en tolmodighetsproeve altsaa.

Etter en travel helg er vi utslitt og har hatt noen studiedager hjemme. I dag har vi vaert innom to skoler for aa se paa oppussingsprosjektene deres. Det er som sagt skolefri naa, og det var saa rart aa se alle klasserommene tomme. Vi fikk for foerste gang gaa I fred rundt aa kikke, uten tusen oeyne og foetter I helene. Nesten saa jeg foretrekker det siste…

Paa loerdag reiser vi til Mbale for aa vaere med paa en fotballeir. 21. reiser vi videre med buss til Tanzania (24 timer!), og saa feirer vi jul paa Zanzibar med de andre Act Nowerne i Uganda og Tanzania. Telefonen min fungerer ikke der, saa jeg skal skaffe meg nytt nr. For ferien. Legger det ut her, tilfelle noen vil melde en liten julehilsen  Klem

16. nov. 05: Beklager at jeg ikke har faatt oppdatert bloggen paa saa lenge. Internettilgangen har vaert need store deler av tiden, og i tillegg saa har strommen vaert ustabil pga reparasjoner paa linjene. Situasjonen er litt spesiell i Uganda disse dagene. De to siste dagene har det vaeryt opptoyer i hovedstaden, Kampala. Den mest poulaere av presidentkandidatene som stiller mot Muzeveni i aarets valg, ble arrestert paa mandag, og det broet ut opptoyer og braak i sentrum. Vi var paa konferanse i Kampala akkurat den dagen, men hoerte ikke saa mye mer enn at man ikke burde dra til byn. Saa fikk vi beskjed om at det var portforbud om kvelden, fra kl 21. Det hele var ganske fjernt, og vi merket lite til situasjonen. Vi reiste hjem dagen etter, og horte naar vi var kommet fram, at det hadde vaert nye opptoyer samme dag. Det er fint aa vaere tilbake her i Bushenyi. I dag har vi faatt vite at situasjonen har roet seg og at politi og militaere holder kontroll i byen. Saann er det i disse valgtider.

Helgen var ellers helt fantastisk. Matdroemmer gikk i oppfyllelse og vi la oss senere enn ti hvaer kveld  Det var fint aa treffe de andre norske som er her i Uganda.

I Bushenyi har ting virkelig begynt aa hende paa jobben naa. Vi holder paa med aa intervjue unger som har hjertevenner i Norge gjennom Stroemmestiftelsen. Det gaar fint med de eldste barna som gaar i 4. til 6. klasse, men de yngste har store problemer med aa forstaa hele engelske setninger i utgangspunktet, og naar vi i tillegg snakker helt annerledes enn laererne deres gjoer naar de snakker engelsk, saa er begge parter glade for aa faa litt hjelp til oversetting. Mange av ungene er saa utrolig flaue og sjenerte, men det er tydelig at de fleste synes det er veldig spennende aa snakke med oss. Men det skjaerer meg i hjertet med de mest nervoese barna. En jente jeg snakket med konsentrte seg saa hardt at jeg ikke paa noen maate fikk roet henne. Jeg kunne se pulsen paa halsen hennes gaa I 210! At det gaar an aa vaere saa skummel!? Det er nok bade begivenheten med at vi er hvite, og at de ikke har noen garanti for aa forstaa hva vi spoer dem om. Det er en stor opplevelse! Denne uken skal vi skrive inn alle intervjuene og lage tekster av dem. Saa tenker jeg vi skal ut I felten igjen neste uke.

Til helgaen skal vi kanskje til Lake Mburo og se paa sebraer og flodhester og krokodiller. Hvis ikke vi faa bi log sjaafoer til det, saa skal vi kankje aa se paa sjimpansene utenfor Ishaka. Maa begynne aa utforske litt naa, naar vi er mett paa storbylivets gleder og Bushenyis faa helgeaktiviteter. Men det er fremdeles godt aa vaere her, og vi kaller det naa hjem. I gaar moette vi noen kjente naar vi kom av bussen, og de sa: -velkommen tilbake, og vi sa: -det er godt aa vaere hjemme igjen. Misforstaa meg rett: jeg savner dere alle. Dere er velkommen hjem til meg og Vigdis 

19.nov.05: Ja, sist jeg proevde aa oppdatere saa kom jeg selvsagt ikke inn paa bloggen min. Naa er det helg og vi niter fritiden. Imorgen tror jeg vi reiser aa se paa sjimpansene. Paa torsdag fikk jeg verdens stoerste pakke fra mine vidunderlige foreldre, med alskens godsaker i, saa i gaar lagde jeg broeddeig med en gang jeg kom hjem fra jobb. Den hevet fint og alt saa bra ut, men saa gikk stoemmen… Sukk. Jeg trodde broedet var tapt sak, men saa kom vi paa at noen hadde fortalt oss at noen de kjente hadde lagd broed paa kullovn en gang (ja, sikre kilder dette!). Vi hadde ikke noe aa tape, sa vi fyrte opp kullovnen paa trappen vaar. Naar deigen var hevet og etterhevet satte vi kjelen med deig i oppi en store kjele med steiner i bunnen, og la lokk over. Og kan dere tenke, en og en halv time senere hadde vi deilig nybakt luftig broed. Og det beste var at vi hadde baade baconost og vossafaar til paalegg 

Naa har vi nettopp vaert innom en av sydamene i byn for aa bestille hvert vaart skjoert (til 24 kroner per stykk!). Vi er nemlig invitert paa avslutningsfest for den avtroppende biskopen og konen (Joy, som er sjefen vaar). Har ogsaa nesten blitt invitert i bryllup i begynnelsen av desember. Det hele begynte med at de paa jobb syntes det var rart at vi ikke hadde smakt ugandisk hvitsaus. “har dere aldri vaert i bryllup?” Det er visst der de spiser hvitsaus. Nei, sa vi, og saa var vi plutselig invitert i bryllupet til kameraten til han ene, saa vi hvertfall fikk smakt den sausen. Det blir spennende. Hej saa lenge!

Til alle dere heldige i Oslo. Dere har en unik mulighet til aa se min kjaere venninne og utsokte sangful Lila paa Parkteatret scene mandag 31. oktober kl. 2100. Haaper at dere gaar. Jeg er med dere i tankene. Klem